Plutselig raser verden for deg, ingenting har mening lengre. Livet er ikke lenger et liv, det er et helvete.
Du tenker på han når du står opp om morgenen.
Du tenker på han når du leser avisa.
Du tenker på han når du står og pusser tennene dine.
Du tenker på han når du går til busstoppet, og du tenker på han når du sitter på bussen på vei til skolen.
Du tenker på han i alle timene på skolen, inkludert lunsjen.
Du tenker på han når du sitter ved middagsbordet og presser i deg pastaen med tomatsaus( som ikke smaker noe godt, fordi du har en kvalm og usikker følelse i magen - konstant).
Du tenker på han når du skal gjøre lekser, men klarer ikke å lese, fordi du bare tenker på hva du gjorde galt, og hvorfor han valgte henne overfor deg, eller hvorfor han helt ut av det blå i sin teori fant ut at dere to ikke passet sammen.
Du tenker på han de timene du sitter på dataen. Hvorfor logger han ikke på snart? Hva gjør han?
Du tenker på han når du skal forsøke å sove, men ikke får det til, fordi han vil for faen ikke ut av hodet ditt. "Vi var jo ment for hverandre", sier du for deg selv, men innerst inne vet du at det finnes tusenvis av sjeler der ute som kan gi deg mye kjærlighet som han gjorde, men de er jo fortsatt ikke HAN. Du vil kun ha han som tok ut hele hjertet ditt, og lot deg få oppleve det mest vidunderlige i verden for en periode - kjærlighet.
Du vil bare at alt skal bli som før... men alt du kan hjelpe deg selv med i en slik situasjon er tiden, møt nye mennesker, dra på en reise, tenk hele tiden at du fortjener mye bedre, og det er ikke noe "men.."- DU GJØR DET! Og du, om dere noengang var ment for hverandre så skjer det. Det blir dere.
Jeg hadde det en gang som i teksten, og nå er jeg en av verdens mest forelskede jenter. I en helt annen person.
Tro, håp, og lev! Det gjorde jeg, og vips. L.O.V.E.